I Sunnmørsposten 12. april uttaler Arne Sandnes sterk frykt for nedleggelse av Muritunet. Grunnen er Helse- og omsorgsdepartementets signal til de 4 regionale helseforetakene om å kutte drastisk i kjøp av spesialiserte rehabiliteringstjenester fra private leverandører.

I Møre og Romsdal har vi en slik institusjon: Muritunet. I dagene som er gått siden intervjuet med Sandnes, har jeg ikke registrert en eneste reaksjon i media. Dette er grunnen til mitt inserat.

Muritunet er altså en av ca. 60 institusjoner i Norge som i tillegg til noen sykehusavdelinger og spesialsykehus leverer spesialisert rehabilitering. På årsbasis «kjøper» helseforetakene (som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten) spesialisert rehabilitering av en rekke private tilbydere, i stedet for å gjøre jobben i sine sykehus.

Muritunet er dessuten en ideell institusjon, noe som innebærer at der ikke tas ut utbytte, men at et eventuelt overskudd pløyes tilbake i bedriften. Det er den største private arbeidsplassen i Fjord kommune.

Det spesialiserte rehabiliteringstilbudet i de private institusjonene gis, i likhet med sykehustilbudet, dels som døgntilbud/ innlagt, dels som dagtilbud/poliklinikk.

Helse Midt RHF har signalisert at de vil redusere døgntilbudet ved institusjoner som Muritunet med 75% fra 1.juli 2025. Dette innebærer ca. 50 prosent reduksjon i Muritunets inntekt, – og i praksis nedleggelse av institusjonen.

Hvem skal ha ansvaret for hva?

Det synes være stor enighet om at følgende rehabiliteringsoppgaver må foregå i sykehus: Der det er behov for høyspesialisert medisinsk ekspertise. Når problematikken er spesielt kompleks og krever særlig bred tverrfaglighet. Ved behov for særlig kostbart/avansert utstyr. Til små pasientgrupper med spesielle behov. Når der kreves løpende observasjon/behandling parallelt med rehabiliteringen.

I spesialisert rehabilitering, utenom forannevnte, har de såkalte gruppe 1 private rehabiliteringsinstitusjonene (som f.eks. Muritunet) i praksis tilnærmet likeverdige tilbud, bredde og kompetanse som sykehusavdelingene. De driver klart billigere enn sykehusene, og bidrar sannsynligvis i langt mindre grad til «sykeliggjøring» enn et sykehusopphold.

Konsekvensen av aktuelle signaler fra departement og helseforetak

Det er altså foreslått en betydelig reduksjon i kjøp av spesialisert rehabiliteringstjeneste fra de private rehabiliteringsinstitusjonene. Enten dette er i ren sparehensikt eller det er snakk om ideologi, vil det i praksis medføre at disse institusjonene strypes og på sikt nedlegges.

Jeg regner med at de fleste ser de åpenbare konsekvensene slike nedleggelser vil bety for de tilsatte ved institusjonene og for lokalsamfunnene de ligger i.

Men hva skjer med pasientene som til nå har fått dekket sitt behov for spesialisert rehabilitering der? Skal de tas hånd om av sykehusene? Skal de tas hånd om av kommunene? Eller skal de ikke tas hånd om?

Sykehusene verken kan eller vil overta disse oppgavene. Om de skulle gjøre det, ville det skje på bekostning av andre presserende sykehusoppgaver, og rehabiliteringen ville skje til langt høyere pris enn i de private rehabiliteringsinstitusjonene.

De aller fleste norske kommunene har i praksis ingen mulighet til å tilby den nødvendige faglighet eller økonomi til store deler av den spesialiserte rehabiliteringen.

Å utradere et tilbud uten reelle alternativer vil jeg tro de fleste mener er umoralsk og inhumant, i tillegg til at det ville gi økonomiske merkostnader som langt vil overstige de innsparelsene nedleggelsene gir (økte pleiebehov, større behov for varige institusjonsplasser, økt antall uføre). Helseforetakene vil nok spare penger på å slippe å kjøpe tjenester hos private rehabiliteringsinstitusjoner – men for stat og kommune vil der komme en økonomisk bumerangeffekt.

Som jeg ser det er vi i Norge heldige som har fått etablert en rekke høykvalifiserte rehabiliteringsinstitusjoner spredt rundt i landet. De har vært, og bør fortsette å være, et godt, og fremfor alt billig tilbud.

Med mine 50 års erfaring i klinisk pasientrettet rehabiliteringsarbeid, både i sykehus og i private institusjoner, både med døgninnlagte pasienter, dagpasienter og poliklinisk, ser jeg med stor uro på den trusselen som nå rettes mot de private rehabiliteringsinstitusjonene, og de urealistiske forventningene man ser ut til å ha i forhold til hva kommunene kan forventes å overta av oppgaver.

Man må selvsagt tilstrebe riktig ressursbruk – for eksempel dagtilbud der det er tilstrekkelig. Men all kjent erfaring tilsier at der alltid vil være et betydelig behov for spesialisert rehabilitering også i døgnbaserte opplegg. Å legge opp til en struping av de private rehabiliteringsinstitusjonene, slik planene nå gjør det, forekommer meg å være et særdeles dårlig og bekymringsfullt forslag.