Om mange nok mister trua på framtida, kan det også svekke vår tillit til fellesskapet og vårt demokratiske styresett. Historien er full av eksempler på at «sterke menn» vinner terreng når framtidstrua svikter.

Flertallet av oss tror at de som er unge i dag vil få det vanskeligere enn foreldrene sine. En slik pessimisme skal vi ikke ta lett på, særlig ikke siden det er trekk ved utviklingen som faktisk peker i en slik retning.

Samtidig trenger det heller ikke å slå til for å få alvorlige konsekvenser. Sviktende framtidstru er alvorlig nok.

I etterkrigstida har vår del av verden opplevd en nesten ubrutt framgang på de fleste felt. Levestandarden har tatt sjumilssprang. I de nordiske landene har det vært en massiv utbygging av velferdsstaten, med tjenester og et sosialt sikkerhetsnett vi nå tar for gitt.

Gjennomsnittlig levealder har de siste 50 årene økt med mer enn 10 år.

Folketrygden, grunnskoleloven og utbyggingen av det offentlige helsevesenet er noen av punktene på en lang liste. Folk flest kunne ta en lang utdanning, øke boligstandarden, eie privatbil og TV og fra 60-tallet om de ønsket ta bilen på en lovfestet fireukers ferie.

Forventningen om at bedre tider er i sikte, at den neste generasjonen skal få det bedre enn den foregående, har stor betydning. Dette har også vært fundamentet i «den amerikanske drømmen». Problemet er når forventningen ikke innfris, slik det har vært for den amerikanske middelklassen de siste tiårene.

I USA har gjennomsnittlig reallønn stått på stedet hvil i 40 år. Barna har ikke fått det bedre enn sine foreldre. Tvert imot har stadig flere fra middelklassen havnet i fattigdom.

Tilliten i samfunnet svekkes. Det åpner døra for antidemokratiske krefter.

I en undersøkelse gjort for Klassekampen svarer sju av ti at de tror de som er unge i dag vil få det tøffere enn foreldrene sine. Pessimismen er stort sett jevnt fordelt. Krig i Europa, dyrtid, klimakrise, en kjøpekraft som har ligget flatt i ti år og en kostbar eldrebølge kan være blant forklaringene.

Alt dette er reelt nok.

Det store spørsmålet er hva det gjør med vår tillit til demokratiet og politikerne. En undersøkelse blant svenske ungdommer fra tidligere i år fortalte at mer enn halvparten i alderen 15 til 24 år ikke tror politikerne er i stand til å løse samfunnsutfordringene. En av fem gutter avviste påstanden om at demokrati alltid er den beste styreformen.

Dette er noe annet enn Tage Elanders «de stigende forventningers misnøye». Snakker vi om tapte forventninger, kan konsekvensene bli dramatiske.