AaFK har en uhyre svak spillerstall denne sesongen. Det virker som det er den svakeste stallen på mange tiår. Det er AaFKs aller største problem, slik jeg ser det.
Jeg skjønner at økonomien i klubben setter noen begrensninger for gode spillerkjøp. Likevel kan det se ut som det ikke er gjort godt nok arbeid i forkant av sesongen. Når innsatsen, relasjonene, samhandlingen og det mentale heller ikke er til stede, må det gå som det går.
Johnsen snakker ut om opprøret: – Først og fremst har spillerne sett på seg selv
Burde AaFK kanskje ha prioritert en mental-coach i stedet for en kokk? Det virker nemlig som om mange av spillerne ikke har vært mentalt påskrudd i flere kamper.
AaFK-ledelsen og treneren kommer stadig med ymse bortforklaringer – enten det er baneforholdene eller skadesituasjonen. Det virker ikke overbevisende. Det er dessverre ikke mange av de som er skadet som kunne ha hevet lagkvaliteten noe særlig. Det høres også fint ut når AaFK går ut og sier de skal «bygge lag» og «utvikle spillere». Men nå gjelder det å vinne kamper og sanke poeng! For i det hele tatt å stå i obos-ligaen.
At det er noen-og-tjue kamper igjen, har vi også hørt før. Jeg kommer fortsatt til å gå på kamp, men jeg skjønner godt at supportere – som har fulgt klubben i medgang og motgang, i uke etter uke, i år etter år – ikke gidder lenger.
«Vi skal bruke ett eller to år å bygge lag», sier styrelederen. Jo da – hvis AaFK klarer å holde seg i 1. divisjon.